Saken gjaldt en person i en Østlandskommune som sammen med sin familie flyttet til USA for å arbeide der i tre år. Arbeidsgiveren i USA var et datterselskap av hans norske arbeidsgiver. Huset i Norge ble leid bort for tre år, uten rett til oppsigelse. Oppholdet i USA ble avsluttet etter to og et halvt år. Mannen hadde da fått ny jobb i en Vestlandskommune. Der kjøpte familien nytt hus. Huset på Østlandet ble solgt da leiekontrakten løp ut.

Under utenlandsoppholdet ble mannen skattelignet både til USA og Norge. Grunnen var at han etter de respektive lands interne skatteregler ble ansett som skattemessig bosatt i begge land. Han betalte skatt og leverte selvangivelse begge steder.

Skatteavtalen avgjør

Når slikt inntreffer i et land Norge har skatteavtale med, skal dobbeltbeskatning søkes hindret ved at det er skatteavtalens bestemmelse om skattemessig bosted som skal gjelde. I skatteavtalen med USA lyder den sentrale bestemmelsen slik: ”Han skal regnes som bosatt i den … stat hvor han har sin faste bolig.” På engelsk: ”He shall be deemed to be a resident of that … State in which he maintains his permanent home.”

Avtalen med USA bygger – som nesten alle de ca. 80 skatteavtaler Norge har inngått – på OECDs mønsteravtale. I den er den samme sentrale bestemmelsen formulert slik: ”He shall be deemed to be a resident only of the State in which he has a permanent home available to him.”

I kommentarene til OECD-avtalen er bestemmelsen utdypet. Fast bolig skal - i norsk språkdrakt - forstås som det sted hvor personen eier eller disponerer (for eksempel leier) et hjem som må være av varig karakter, dvs. at personen må ha tatt det i bruk og opprettholdt det til fast bruk, i motsetning til å oppholde seg på et sted under slike omstendigheter at det er innlysende at oppholdet er ment å være av kort varighet. Hjemmet må være disponibelt for ham til enhver tid, ikke bare leilighetsvis for opphold av kort varighet, som f.eks. ved feriereise, forretningsreise, reise for å ta utdannelse, delta på et kurs eller gå på skole etc.

Høyesterett deler ikke statens syn

I denne saken hevdet staten at kommentarene til mønsteravtalen ikke kunne tillegges stor vekt fordi de ikke har vært endret siden de kom inn i 1963, mens praksis har gjennomgått en utvikling som ikke er blitt reflektert i kommentarene. Høyesterett kunne ikke dele dette synet. Den påpekte at staten har hatt all mulig grunn til å dokumentere en eventuell endring av internasjonal praksis, men ikke har gjort det. Derimot viste Høyesterett til enkelte avgjørelser i andre land, deriblant en dansk sak hvor en periode på åtte måneder var nok når skattyteren – i mønsteravtalens forstand - hadde til rådighet en bolig i tilflyttingslandet og boligens i utflyttingslandet var fast utleid.

Ut fra denne forståelsen av mønsteravtalen fant Høyesterett det ikke tvilsomt at skattyteren

var fast bosatt i USA i de tre skatteårene tvisten gjaldt. Det var ikke tale om et opphold av slik rent midlertidig karakter som mønsteravtalen nevner.

Høyesterett avviste at skattyteren for de samme årene kunne anses bosatt i Norger, Den pekte bl.a. på at hans bolig i Norge var utleid uten oppsigelsesrett, og at han da ikke kunne anses å disponere en fast bolig i Norge i mønsteravtalens forstand. Videre kunne retten vanskelig se at det kan være grunnlag for det norske synet om at det er tilstrekkelig å være eier av en bolig, i tilfeller hvor eieren mangler rett til å bo i den.

Hensynet til skattyterne

I denne sak har skattyteren ligget i strid med skattemyndighetene i nesten seks år. Han har klaget til ligningskontor og overligningsnemnd, og anlagt sak for tingrett og lagmannsrett, uten å få gehør noe sted, I lagmannsretten ble han endog idømt saksomkostninger.

Så får han privat hjelp til å bringe saken inn for Høyesterett. Der får han medhold på alle punkter. Dommen er enstemmig. Den har ikke bydd på tvil. Han tilkjennes saksomkostninger for alle retter med mer enn 450.000 kroner, og han får tilbake vel 280.000 kroner i urettmessig innkrevd skatt, begge deler med renter.

Man skulle ikke tro det var ”samme krigen”

Saken kan vanskelig sees som noe annet enn en knusende dom over en ligningspraksis som Finansdepartementet har det øverste ansvaret for, og som kan ha ført til at massevis av andre skattytere er blitt urettmessig skattlagt under utenlandsopphold.

Det er selvfølgelig en viktig og vanskelig oppgave for Skattemyndighetene å hindre at det skjer skatteunndragelse og skatteflukt via fiktive utenlandsopphold, men dette må ikke skje på bekostning av den lille manns manglende evne til å ivareta sine rettigheter på et av skatterettens mest kompliserte områder.

Det må ikke glemmes at Skattemyndighetene har plikt til å veilede og bistå skattyterne, og har ansvar for både korrekt rettsanvendelse og objektiv og nøytral myndighetsutøvelse.